Igjen blusser diskusjonene opp rundt Norges forsvar 9. april 1940. Mange mener at hadde det ikke vært for «den brukne geværs politikk» og en handlingslammet Nygårdsvold-regjering ville Norge ikke blitt okkupert. Men for å legge den ballen død en gang for alle. Nazi-tyskland hadde i stillhet bygget opp en slagkraftig krigsmaskin. Gjennom sin Blitz-krigføring okkuperte de i 1939/40 alle de landene de ville ha. Fra Polen i øst til Frankrike i vest. Storbritannia var det eneste landet som sto imot, ikke minst takket være den engelske kanal.

Kortversjonen

På lik linje med resten av Europa var ikke Norge i tilstrekkelig grad forberedt på krig. Strategien var nøytralitet som i 1. verdenskrig. Lite forsto de den geopolitiske situasjonen, hvor kampen om mineraler sto sentralt. Tyskland var i et desperat behov for mineraler til sin krigsproduksjon og særlig jernmalm fra Kiruna som ble fraktet til Narvik og skipet videre til Tyskland. Denne ville Storbritannia stoppe og dermed var lille nøytrale Norge midt i skuddlinjen.

Men Norge hadde ikke vært helt på latsiden. Nye fly var kjøpt inn til både Hærens og Marinens flyvåpen, både jagerfly og bombefly. Men i forhold til tyske kapasiteter ble volumene for små. Marinens fly ble ikke tatt i bruk og en kan vel stille spørsmålstegn ved forsvarsviljen blant deler av befalet, da heller ikke kystfortene avfyrte et eneste skudd.

Norge burde startet mobiliseringen tidligere mener mange i ettertid, men Regjeringen var redd det ville fremprovosere en konflikt. Sannsynligvis en feil situasjonsforståelse. Tyskland hadde bestemt seg og planlagt invasjonen, Operasjon Weserübung, lang tid i forveien. 

At norske styrker trakk seg nordover og tilslutt kapitulerte i juni 1940 reduserte kampomfanget og reduserte norske tap. I motsetning til Europa ble ikke Norge en del av slagmarken med mange tapte menneskeliv og vanvittige ødeleggelser. Av våre naboer oppnådde Danmark det samme ved en tidlig kapitulasjon. Men i motsetning til Danmark fortsatte Norge kampen i utlendighet og norske styrker, særlig flyvåpenet, bidro til nedkjempingen av Nazi-tyskland. 

At det aldri blir en ny 9. april ligger nok utenfor Norges påvirkningsrom, her er det stormaktene som bestemmer. Men Norge bør kunne hevde sin suverenitet og ha et forsvar som virker avskrekkende. Men det viktigste vil være å føre en avspenningspolitikk og ha gode allianser som er fredsfremmende. Krig er som kriminalitet, den kan best bekjempes ved forebygging.

Fredspartiet FOR har i uka som gikk rusket opp i flere «mantraer» om Ukraina-konflikten servert av våre myndigheter. Blant disse er:

• Russlands invasjon er uprovosert: Professor Glenn Diesen har grundig dokumentert at det å la Ukraina bli med i Nato ville være en rød linje for Russland.
• Boris Jonsensen intervenering i fredsforhandlingene i 2022: Professor Glenn Diesen har i stor grad sannsynliggjort at Boris Johnsens inngripen i fredsforhandlinene hindret en fredelig løsning.
• En Fullskala invasjon: Invasjonen av Ukraina har i hovedsak vært begrenset til 4 fylker(oblaster).
• Kritikk av våpenhjelpen til Ukraina er resultat av russiske påvirkningskampanjer: At mange nordmenn reagerer på at et flertall på Stortinget brøt etterkrigspolitikken om at Norge ikke skal gi våpenhjelp til land i konflikt må anses som legitimt og uavhengig av hva Russland måtte mene. At mange prostesterer på at Norge går til krig for et land som ikke er medlem av NATO og omfattet av artikkel 5 må også anses som legitimt, uavhengig av hva Russland måtte mene.  Å påstå at denne kritikken er et resultat av Russisk påvirkning er usaklig og har skremmende konsekvenser. For da snakker vi om utenlandske agenter og potensielle femtekolonister som er lovbrudd og gir fengsel.

Vi protesterte mot Sovjets angrep på Ungarn i 1956 og Tsjekkoslovakia i 1968. Likeledes har vi protestert mot Russlands invasjon på Ukraina, fordi den er i strid med folkeretten. Men som tidligere håpet vi på at denne konflikten kunne løses på fredelig vis. Å være medkriger ved å sende krigsmateriell og trene soldater for Ukraina er feil vei å gå. Og det foreløpige resultatet etter 3 år er tapt land for Ukraina og en million døde soldater – hvem vet?

Professor Glenn Diesen skriver:

– Jeg står på siden av majoriteten av ukrainere som nå ønsker forhandlinger umiddelbart for å avslutte krigen. Men her i Norge kan vi ikke engang tolerere en politisk opposisjon som argumenterer for forhandlinger. Vi har politikere som hevder at våpen er veien til fred, og som har boikottet diplomatiet i over tre år i stedet for å snakke med motparten. Det er ikke lov å diskutere NATOs direkte involvering i denne krigen eller å argumentere for diplomati og forhandlinger uten å bli anklaget for å spre russisk propaganda. Man kan gjerne være uenig og komme med seriøse motargumenter, men det er ikke normalt å sverte og sensurere all krigsmotstand som landssvik.

Det er mørke krefter i Europa som ikke ønsker fred i Ukraina før Russland er nedkjempet. Trumps forsøk på å få avsluttet denne krigen gjennom forhandlinger med Putin blir derfor motarbeidet. Ikke minst snakker vi om Ursula van der Leyen i EU, som i stedet tar til orde for en sterk opprustning av Europa for å stå imot den russiske «trusselen» og sørge for at krigen i Ukraina holdes igang.

Det er ikke veien å gå. Europa og Norge må nå aktivt jobbe for en nedrustning både i Russland og Europa i tråd med Gorbatsjovs ånd. En strategi som går på å utmatte Russland gjennom krigen i Ukraina mener også den amerikanske visepresidenten JD Vance er urealistisk og vil bare gå utover Ukrainas befolkning.

Gorbatsjov tok flere initiativer til nedrustning og forholdet til USA og den vestlige verden ble betraktelig bedret i hans regjeringstid. Sovjetunionens endrede holdning overfor Øst-Europa åpnet for disse landenes systemskifter i 1989–1990. 

Gorbatsjov ble i 1990 tildelt Nobels fredspris for sitt internasjonale virke og sin rolle i avslutningen av den kalde krigen.

Commander in chief, nyvalgte President Donald Trump i USA, arbeider for å stoppe krigen i Ukraina. Han har derfor startet fredsforhandlinger med Russland. Det uroer det vestlige politiske establishment. At han i tillegg sier at Ukraina startet krigen skaper furore.

Det er åpenbart av Trump henter mange av sine standpunkter fra ytre høyre i europeisk politikk, som lenge har vært kritisk til krigføringen. Det være seg Victor Orban i Ungarn, Marie Le Pen i Frankrike eller partiet AfD i Tyskland, som alle synes å ha styrket seg på denne kritikken. 

Når Trump sier at Ukraina startet denne krigen tenker han nok på Minsk-avtalene som ble fremforhandlet av Ukraina, Russland, Tyskland og Frankrike. De skulle gi autonomitet til fylkene Donetsk og Luhansk. Disse avtalene ble ikke overholdt og kampene mellom opprørere og ukrainske styrker fortsatte inntil den russiske invasjonen i 2022.

Uten tilstrekkelig med våpen, penger eller soldater gikk Ukraina, med  Zelenskyj i spissen, til kamp mot en overlegen motstander, til tross for han gikk til valg på å avslutte krigshandlingene. Bidens USA og NATO hang seg på, men til liten nytte, annet enn død og ødeleggelse.

At USA ikke var med på Minsk-avtalene var uheldig. Amerikansk medvirkning kunne sikret at avtalen ble overholdt, da USA kunne sette makt bak kravene som verdens mektigste militærmakt. Da hadde det trolig heller ikke blitt en russisk invasjon.

Så da ser det ut for at USA for tredje gang skal avslutte en krig i Europa, etter første og andre verdenskrig. Det vekker bekymring at europeiske statsledere er så kritiske til fred, men det har nok et historisk bakteppe. De siste verdenskriger ble startet i Europa av europeiske statsledere.

At Norge skal gå alenegang med fortsatt støtte til krig i Ukraina, i strid men amerikanske interesser, er svært risikofylt. Storparten av det norske forsvar, især luftmakt, er basert på amerikansk teknologi og utstyr. Sanksjoner fra USA vil sette oss i stor fare.